Det var kveld, himmelen hang tung og mørk over de gresskledde åssidene i Galilea. Vannet på Tiberiasjøen var stille. Ingen fiskebåter var å se, heller ingen fiskere som renset garn ved stranden. Inne i et enkelt jordhus satt noen venner. Rommet var halvmørkt i skinnet fra den lille oljelampen, noen av mennene snakket lavmælt sammen. Andre satt tause. Maria satte seg ned ved siden av en av dem, Andreas. Hun la hånden trøstende på skulderen hans. Han ristet den ikke av seg. -Vær ved godt mot, min venn, sa hun mykt, -Han sa det ville komme tider som dette. Andreas svarte ikke, satt der bare med bøyd hode og tårer i skjegget. Simon kom ned trappen fra det flate taket, -Nå kommer Taddeus! Ikke lenge etterpå hørte de skritt utenfor. Døren åpnet seg. En av mennene som hadde sittet taus i en krok reiste seg og gikk bort til Taddeus og omfavnet ham.Mannen besvarte omfavnelsen og slo armene rundt den andre. Han gjorde ikke tegn til å ta av seg kappen og sandalene for å få vasket føttene slik det var vanlig.Ingen av de andre hadde gjort det, heller. Han satte seg ned på den andre siden av Maria. Hun løftet blikket fra Andreas og så på ham. Han tok hånden hennes og klemte den. -Herren er god. Hun smilte strålende til ham, -Det er sant!
En ung mann begynte å snakke. Han het Johannes. -Jeg tror vi alle føler noe av det samme. Vi vet at Herren er hos oss i ånden, men vi føler oss likevel utilstrekkelige og alene. De andre nikket samtykkende og noen mumlet bekreftende. -Noen er glade fordi de har visshet i hjertet, andre er fulle av tvil og usikkerhet. Vi må hjelpe hverandre så vi kan være sanne etterfølgere avKristus. Vi må be for hverandre om at troen må bli gitt oss, og vi må leve slik vi levde mens Han var i blant oss. Tomas kikket overrasket på ham, deretter nikket han. -Det er det vi må. -Herren være lovet! Flere begynte å snakke i munnen på hverandre, ivrige. -Kan vi dele Herrens nattverd? -Så ofte dere kan.-Gjør det til minne om meg, det var det han sa. -Da gjør vi det.
Jakob fant fram brødet og kalken og velsignet det. Det ble stille. Det ble brutt biter av brødet, -Dette er mitt legeme, stemmene bar preg av ærefrykt og noe mer -utgitt for deg. Kalken ble sendt rundt. Maria kjente den bittersøte vinsmaken på leppene, -Herrens blod, utøst for deg. Hun kjente tårene renne nedover kinnene. Hun gav den videre til Andreas, kjente at han skalv på fingrene. Han drakk av kalken -I Herren Jesu Kristi navn er dine synder deg tilgitt. Hun trykket leppene mot pannen hans. Han begynte å hulke. -Åh, Herre Herre, hvorfor er du så langt borte fra oss? Noen bad høyt, andre hvisket ordene mot de foldede hendene.
Plutselig var som om noe var i rommet. Maria kjente en varme mot kinnet. Som om en hånd strøk over det. De andre ble stille. Noen ble redde,Matteus var blek i ansiktet. -Hva er det? Hva er det som skjer? Simon Peter løftet hodet. -Det er Herren. Han er her! Andreas løftet det tårevåte ansiktet mot himmelen. -Herre! Øynene hans skinte. Maria kjente varmen bre seg ikroppen. Lettelsen og gleden strømmet gjennom kroppen hennes. De var ikke alene! Hun hørte sin egen stemme, -Min Gud, Min frelser! Tomas løftet hendene og begynte å synge. Noen begynte å synge med ham, andre begynte høylytt å lovprise Gud. -Herre Herre! Hun hørte stemmen til Peter. -Yeshua Yeshua! -Halleluja! Hun visste ikke om hun skulle le eller gråte. Rommet var så fylt av en uforklarlig varme, av ånd, av kjærlighet. Om det bare aldri kunne ta slutt!-Å Herre Herre! Hun strakte hendene mot taket og sang av glede og fred. -Herren være lovet!
