Den Slitsomme Ungdommen

Det er ikke tvil om at samfunnet forandrer seg, likevel er det helst formene som endres, kjernen er det samme. Sigrid Undset sa det slik: ”Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres og de tænker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager”. (Ørjasæter, 1993, 11) Slik har det alltid vært, slik vil det trolig alltid være. De eldre vil alltid hevde ting var bedre før. Ungdommen vil alltid ha ord på seg for å slite mindre, oppføre seg verre og velge dårligere enn sine foreldre. ”Men det var rart med foreldre, dei hadde alltid vore så mykje betre i alle ting, dei.” (Holt, 1995, 52) Allerede på filosofen Sokrates tid ble ungdommen uglesett;

”De unge foretrekker nå for tiden luksus, de har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig skulle arbeide. De unge reiser seg ikke opp lenger når gamle folk kommer inn i værelset. De motsier foreldrene sine, skryter i selskaper, sluker søtsaker når de sitter ved bordet, legger bena over hverandre og tyranniserer sine lærere.” (I1)

Og det slutter ikke der. Historien gjentar seg, og vi hører det igjen: ”De unge i dag vet ikke hva slit er”. Åpenbart har de unge aldri visst, og i alle fall visste foreldrene bedre. Men hva er årsakene til påstanden ovenfor? Hva fremkalte den? Hvilke tiltak kan eventuelt endre de unges holdninger til det å slite?

Vi begynner med årsakene. I dagens samfunn er livet blitt enklere enn før. Verden og hverdagslivet er mer modernisert enn noen gang. Vi har kjøleskap, komfyr, mikrobølgeovn, kjøkkenmaskiner og oppvaskmaskiner. Det fysiske slitet for å opprettholde livet er nærmest ikke-eksisterende. Ungdom fra gård og skogsarbeidere er omtrent de eneste som kjenner til arbeid i den gamle forstanden, som kjenner til træler i hendene og jord under neglene. Men selv på gårdene er livet forenklet. Slåmaskiner, pakkemaskiner, hydraulikk og mekanikk, alle er de hjelpemidler som har gjort tungt arbeid lett, og som har fått det gamle alternativet til å høres nesten umulig ut.

Livet ellers har også endret seg. Selve samfunnet har endret seg. Det er mer fokus på fritid og egeninteresser enn det var før. Flere og flere ungdommer har fått akademisk utdannelse. Myke hender og fingertupper herdet av lite annet enn touch-metoden er ikke vanskelig å finne. Slitet har blitt usynlig. For bak tynne papirark og skrapende stolbein ligger slitet. Det psykiske slitet som sliter på hjernebark og psyke. Alle ting som skal tenkes over, som skal læres, alt som skal vurderes. Det holder ikke å jobbe, dagens ungdom må tenke. De må tenke ut nye løsninger, nye oppgaver og takle nye situasjoner. De må prestere, og gjøre det med glans. Det er neppe en tilfeldighet at hver femte ungdom sliter med psykiske problemer. Slitet har blitt mer psykisk enn fysisk. Det fysiske slitet er synlig, det psykiske usynlig.

En annen forklaring kan være at livet leves i et nytt tempo. I tidligere tider gikk alt saktere. Tiden før biler og mekanisering. Tiden før datastyringen. Livet var roligere. Klart omveltningene var store, men likevel gikk det langsomt. I dag lever ungdommen et jetset- liv. De reiser, oppdager verdens land på ny gjennom egne øyne. Flyet skal rekkes, regninger betales. Dagens ungdom har nettbank og ungdomskort. Å betale regninger krever kun et tastetrykk, å betale bussen å fremvise kort med magnetstripe. Vi går ikke lenger til skolen, det tar for lang tid. Vi stresser gjennom ungdomstida, sparer tid og sløser penger. Stress er den nye folkesykdommen. Stresset er et slit, også for ungdom. Vi er et produkt av vår egen tid, det betyr ikke at vi er immune.

Kanskje er ”det gamle slitet” i dagens samfunn også unødvendig. Kanskje har ungdommen mistet slitet av syne fordi det ikke er nødvendig å se det. Livet med alle dets maskiner, forenklinger og snarveier, har gjort slitet overflødig. Unge i dag må ikke slite, må de da vite hva det er? Dagens samfunn er et livsnytersamfunn. Livet skal nytes, hvorfor streve? Slit var slikt de drev med i eldre tider. Ungdom i dag blir sett på som rendyrkede epikureere. Kanskje er vi det. Kanskje ble vi det. Mest trolig er vi oppdratt til det. Ikke av foreldre, ikke av de eldre som forteller oss at vi er redde for å arbeide. Men av media, magasiner og internett. Hvem står bak disse kildene? Ikke vi. Kanskje våre foreldre. Men selvsagt ikke akkurat våre foreldre. Det er selvsagt de andre voksne. De som ikke tenker et sekund på vår lettpåvirkelighet og umodenhet. Vi blir opplært til latskap, og for latskap blir vi kritisert.

Om vi så da erkjenner vårt manglende fysiske slit og vårt manglende behov for å vite av det. Hvilke tiltak kan så endre våre holdninger? Bør teknologi bannlyses, papirarbeid brennes? Neppe. Det er enklere veier. Slitet kan få verdien igjen. Men da må vi jobbe for det. Ungdom må læres opp til verdien av fysisk arbeid. Fremdeles hugges veden manuelt, sauer blir sanket til fots i fjellet, gulvet kan enda skures på kne. Om noen år skjønner vi det kanskje, at fysisk slit er sunnere, at det er bedre å slite ut kroppen enn sinnet.



”De unge i dag vet ikke hva slit er”. Vi lever et liv i raskt tempo, stresset skummer på overflaten. Epikureernes ånd skinner ut av omgivelsene, arbeid til livets opphold er unødvendig. Vår tidsalder er ikke slitets tidsalder. Det er sliternes. For de unge i dag sliter. De sliter kraftig. Vi reiser ikke bautaer, vi jakter ikke bjørn, vi vasker ikke klærne våre i bekken. Men vi sliter. Vi sliter med å leve, med å bære byrden av oss selv og ansvaret for vår egen lykke. Vi sliter så det holder. Så vet dere det.