About Avoiding Alligators in Your Backyard

Anyone ever heard the story of the old woman who had an alligator in her backyard?

Well, I read it in my devotional annual.

There was an old lady living by herself outside a little village. Her husband was dead, and her children were grown up, and had all moved away. In the end of a little path through the garden, was an old pond in her garden.

The old lady was more than seventy years old and had been living alone in her big house for over thirty years. But she liked living there and did not feel like moving to a residental care home. In the large pond, there lived an old alligator. It might have been even older than the old lady herself.

Every morning she went down to the shore to feed the alligator. It had never done her anything, it had not even as much as snapped after her. The old woman felt safe. From time to time she was visited by large film crews from talk-shows, wanting to publish the strange story of the old lady and her alligator.

One day, out of nowhere, the alligator took both the bread she was feeding it with and her arm! She managed to get herself up to the house, calling 911. Everyone was in shock when the story came out. Why would the alligator hurt the old lady when she'd been feeding him for the last thirty years?

In my devotional annual it explained it like this:

The alligator is a symbol of sin. Sometimes we let sin live in our backyard (or lives) for a long time, just because we don't feel like it's doing any harm to us. Well, try again. It does. Sooner or later it will bite. Why would we want it in our backyards knowing this?

But each one is tempted when, by his own evil desire, he is dragged away and enticed. Then, after desire has conceived, it gives birth to sin; and sin, when it is full-grown, gives birth to death. Don't be deceived, my dear brothers.

James 1:14-16

I, myself like breeding aligators in my backyard, from my actions one should believe that my biggest goal in life were to balance on the edge of falling. When I try to eat helthier, I buy all the ingredients I need for baking. If there's situations I try to avoid, I make them come as close as possibly until it's almost impossible to back out of them. You'd think I'd known better. Because when the eggs of my tempting alligators hatch, they give birth to sin, and when my alligators are full-grown they give birth to death.

I should know better than to keep the eggs near the pond, shouldn't I?

How are your alligators?

Framleis inne i Finnskogverda

Guds fred alle saman!

I dag fekk me nok ein dag.

Dagen starta i sjutida, då eg vakna av det mest voldsame torebraket eg nokonsinne har høyrt, med eit anna rett etter. Eg høyrte at mor eller far (eller begge) tusla rundt nede og tok ut kontaktar. Eg vurderte å gå ned for å slå av ein prat (ja, eg vurderte faktisk det, men då visste eg ikkje at klokka var sju, eg trudde det var "midt på natta"). Men så såg eg ei mus pile over golvet, og ombestemte meg. Litt etter såg eg ein kanin (på rommet mitt, altså), og i ettertid har eg funne ut at eg må ha drøymt båe delar =)

Dagen fortsatte med haglskurer, regnbyger, grå skyar og skodde på fjella. I forfjamsinga over været trur eg vi har gløymt å ete. I dag blei nemleg frukost etterfulgt av middag og etter det har det ikkje blitt noko anna =)

Eg les og les om skogfinnar og Finnskogen, alt eg finn på internett. Hadde eg endå hatt eit særemne i historie kunne eg i alle fall brukt kunnskapen til noko nyttig. Så for å bøte på det les eg jamnleg litt i "Piga" (sjølvbiografien til Åsta Holth) og later som om eg samlar stoff til "om forfattaren". Ho (Åsta, altså) fekk forresten eit morosamt kallenamn ein gong, Åsta; av direktøren på ein folkehøgskule, og det var "Åsta Holdtmeg". Eg syns det var morosamt eg, då.

Eg har også fått eit morosamt løfte i dag. Mor har veldig kort hår, og heilt frå eg var liten har eg alltid ønska å sjå ho med langt hår. Argumentet hennar har vore at håret har vore for krøllete. Men i dag glapp det altså ut av ho at ho skulle vente med å klippe det til eg gifta meg. Hmm, eg trur ikkje det var veldig gjennomtenkt, og kanskje ikkje heller veldig lurt =) Men fornøyelig, så absolutt. Og endå meir om eit par år, kan eg tenke meg.

Verda er ein fin plass. Eg har ikkje så mye å seie i dag, kjenner eg. Men ein ting lurer eg på:

Skjønt, det skal eg komme tilbake til ein annan gong =)

God natt elles, eg skal opp med sola i morgon (ho står opp klokka åtte no, så det er ingen fare, eg får nok skjønnhetssømnen min og meire til) og må derfor legga meg snart =) Lyktestolpen svaiar utanfor vindauget (eg går ut i frå at det tyder at det bles godt endå). Nok ein gong: det er vinter på vestlandet.

Dedikert Marita

Kjære alle saman,

men mest Marita Handeland frå Finnøy,

sidan dette innlegget er dedikert til deg =)

Det er svært lenge sidan eg har skrive noko på norsk på denne bloggen, og det har eg fått klagar på. Som alltid, er eg villig til å strekke meg svært langt for å gleda ein finnøybu, Marita igjen, og derfor dette innlegget, til og med på nynorsk!! Tenk det! =) kjenn deg beæra, Marita.

Lenge leve Finnøy =)

I dag er det mandag. Det er også vinterferie. Det er grått, tåkete og det regnar ute. Alle øya sine grasplenar og jorder står i fare for å gjennomgå ei saftig rotbløyte =) Det er vinter på vestlandet...

Eg har baka konfektkake (orginaloppskrifta vart funne som helleristning på Bergje på Finnøy, datert til år 7000 f.kr) med lys kokesjokolade, og dette gav ein interessant ny vri på smaken. Veldig godt. Ja, og forutan å bake kake, har eg altså sydd klede (les: sydd om), drøymt fagre draumar om og fabla om å flytte ut i ei lafta røykfylt tømmerhytte med røykomn og heile pakka midt i tjukkaste Finnskogen, helst med geiter og kyr og hest og mann og ungar òg. Med andre ord: alt er ved det vanlege. Eg har forresten skrive litt på ei novelle òg.

Forresten lurar eg litt på kva det er ved livet mitt som gjer det interessant å lese dette innlegget... Kvifor er akkurat DU her, til dømes? Ikkje sånn å forstå, du er hjarteleg velkommen! Any time =) denne bloggen er døgnopen.

Eg vil forresten nytte sjansen til å anbefale desse bøkene:

"Kornet og freden"

"Steinen blømer"

"Kapellet"

dei er kanskje betre kjende som "Finnskogtrilogien" av Åsta Holth. Dei er i alle fall verdt lesinga. Språket kan verke merkeleg til å begynne med, men i mine auge er det heilt nydeleg (skjønt, sidan kjærleik gjer blind og eg er totalt hovudstups og hjelpelaust forelska i desse bøkene, språket innkludert, er eg muligens ikkje heilt til å stole på i denne vurderinga). Bøkene er forresten særemnet mitt, og eg gleder meg utruleg til å begynne å lese dei(denne siste setningen vert forresten, for norsklærarar, rekna for konfidensiell informasjon og kan derfor ikkje nyttast i jobbsamanheng).

"Handlingen tar til mot slutten av 1600-tallet, og den første boken følger den flotte, men svake Pål Tyyskiäinen og hans vakre, viljesterke kone Kerttu. Deres etterkommere får oppleve harde kår på 1700-tallet, da bøndene i norskbygden får øynene opp for verdiene i skogen og finnene synker ned i husmannskår. Men finnene bevarer sine skikker og sitt finske språk, også utover på 1800-tallet. Dette er starten på en ny tid, og finnene drømmer om å få bygd sin egen kirke, slik at de endelig kan føle seg som likeverdige."

Omtalen er henta frå bokklubben.no

Jaja, alle eg kjenner som er interesserte i å ta ei helg fri i sommarferien (sidan dei fleste jobbar då, og ikkje har ferie) til å gå Finnskogleden saman med meg er hjarteleg velkomne til det. Sove under stjernene, kjenne lukta av skog og sommar, bade i uklora vatn, gå i konstant frykt for å møte bjørn eller ulv (mormor leste "ulveslaget" av Jacob Breda Bull, for å få meg frå dette i fjor sommar). Bålrøyk.. =) mmm

No er klokka blitt svært mykje. Så no skal eg gå og legga meg, og drømme om røykstova mi, granskogen, elveglitteret og det svale vatnet i Vermundsjøen.

God natt, Marita og alle dåke andre =)

Guds fred.

Lord, I would never ask for anything else if you would learn me to, every day, through every moment lay open my heart and life to listen to your will and do it.

I thank you for being my provider
My advisor
My loving father and creator
My best friend and lover
My redeemer
My salvation
My rest and my shadow
My defender
But most of all, papa,

My Lord and My God.

I don’t know my future, the way you do.
I don’t even know my own best,
But I do know, papa, that you will see me through it all,
And I do know, that you will guide me.
And I know,
That you do love me.
And in this love, which is so much more than our everyday expression, lies the secret of Who you are, and What made you create me.

Four Golden Letters

I'm very thankful for living the life I do. I am blessed with a family that loves me, and to watch all it's members love eachothers in words, glances and embraces warms my heart more than anything.

Since experiencing not to have the strength to do what I want, this autumn, I've sometimes felt like my life have been put on pause. This has depressed me often, made me feel powerless other times and irritated me most of the time. I learned from a very good friend, to love and appreciate my life to the full. And since I did before I was ill, I know that I did appreciate my life just as much then as I do now that I have less of it.

This sounds like complaining, but it's not. It's more that I try to explain what became so obvious to me this autumn; when you have something in your life that you know you have appreciated to the full, loved the best, it's less hard to loose it. Because then you still have the love for it, and the memories from loving it. Love marks people. Loving anyone will never make them a monster (or make them never a monster).

God created the world.

God is love. When he created us, it was as an expression of His love.

We are the goals of His love.

When we accept His love, our lives get so marked by that, that we learn to love Him, and others. I would never accuse myself of being such a loveable person by myself. I know I'm not. I was born in a loving home, a home based on the words and acts of a loving God. God has loved me, through His love I've been sanctified, made pure, in His loving eyes I am perfect, precious. Through His love, often shown through other people's love and care for me, I've learned to love.

Love is the strangest thing. How come little children, unteached in any social or academical skills, love their parents? They're so little, they've never went to any love-school. But they do love. Strongly. Almost whatever a parent do to a child, the child will keep loving him or her. It's only later as they learn more of the world that some people stop loving. Those who have been thought the wrong meaning of love, will then avoid the real love. Those who have been thought the righteous meaning, will give from their love and receive more and more. But little children love from the start of. It's not a thing you can touch, nor see or hear. But you can feel and know it.

It's the first small inheritance from our God, a small glimpse of His nature. We'll inherit the rest whenever He returns, known best as the inherit of His Kingdom of Heaven. Must be a lovingly experience, probably not explainable in Earthly words. Still, I believe, spelled in our greatest understanding in those four letters: L O V E

To God is all honour, all my love to all of you.

Love your loved ones, tell them and teach them, love all the blessings in your life.

And THANK God for His love and all His blessings.

åslaug

HAVE A BLESSED NEW YEAR

It's far beyond New Year's Eve. All the firework have been sent up. It will soon be the morning of January 1st 2008. The new year has only lasted for a few hours, but I'm curious what it'll bring. For an example I have not the faintest idea of where in the world I'll live next autumn or what I then will do for a living. Anyway, I'll try to keep blogging, so you'll probably know by then.

=)

May God bless this year, with health, peace, happiness and closeness to Him. May He keep you and those dear to you enclosed in His embrace and surrounded by His love. I pray that this year will lead us closer to Him, our lovingly Father, and lead us to know and love Him, trust in His wisdom and love for us. Be blessed!!

lovingly, åslaug

Bittelillejulaften...

I morgen er det lille julaften. I dag, er det derfor bitte lille julaften.

Dagen begynte en gang i halv ti tida. Det var mørkt, så ble det lyst, og så mørkt igjen. Det heter vintersolverv eller solsnu, og betyr at i dag var årets korteste dag (eller med minst dagslys). Da går vi mot lysere tider =)

I dag har vi bakt pepperkakedeig og kakemanndeig. Vi bakte ut pepperkakene og pepperkakehusdeigen. Førstebarnet har kommet hjem og vi har hatt fars hjemmelagde pizza med marsipangris til dessert.

Det har dessverre skjedd svært lite i dag, men tradisjonen tro, blir det nok jul likevel.

Lukas 2,8-11

"And there were shepherds living out in the fields nearby, keeping watch over their flocks at night. An angel of the Lord appeared to them, and the glory of the Lord shone around them, and they were terrified. But the angel said to them, "Do not be afraid. I bring you good news of great joy that will be for all the people. Today in the town of David a Savior has been born to you; he is Christ the Lord.”"

"Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren."

Jeg lurer på hva jeg hadde tenkt om jeg var ute og frøs i vintermørket, så på saueflokken som lå fredelig og sov. Hørte de siste etternølerne gumle litt gress før de også la seg ned og sovnet. Plutselig kom det et veldig lys, en lysende skikkelse stod foran meg.

Jeg hadde nok blitt ganske redd.

Men så sa engelen : "Ikke vær redd, jeg kommer til deg for å fortelle om EN STOR GLEDE, en glede for alle mennesker! Det har blitt født en frelser i Betlehem, Han er Kristus, Herren."

Oi.

Det kom en engel med bud om en stor glede =) En STOR STOR glede. En virkelig juleglede.

Vi burde fryde oss og glede oss over jula, ikke stresse med mat og presanger, gjesterom og utgifter. Men det er selvsagt det vi gjør. Vi stresser. Å jul med din glede og daglige stress. Julefreden burde senke seg over Desember, vi burde tenke mindre på gaver og planer, fred er det motsatte av stress.

Guds fred, alle sammen!

åslaug